Skip to content

Jenny Av Sigrid Undset Bibliography

Forfatter. Foreldre: Arkeolog Ingvald Martin Undset (1853–93) og Anna Marie Nicoline Charlotte Gyth (1855–1939). Gift 29.6.1912 i Antwerpen, Belgia med maleren Anders Castus Svarstad (1869–1943), ekteskapet oppløst 1927. Svigerinne til Sigge Pantzerhielm Thomas (1886–1944).

Sigrid Undset hører til de fremste og internasjonalt mest kjente norske forfattere på 1900-tallet. Hennes skjønnlitterære forfatterskap omfatter i hovedsak romaner og noveller med emner fra samtiden og historiske romaner med emner fra middelalderen. For middelalderromanene Kristin Lavransdatter (1920–22) og Olav Audunssøn i Hestviken (1925) og Olav Audunssøn og hans børn (1927) mottok hun Nobelprisen i litteratur for 1928, “förnämligast för hennes mäktiga skildringar ur Nordens medeltida liv”, som det het i Nobelkomiteens begrunnelse.

Undsets diktning representerer en videreføring av den store europeiske fortellertradisjon fra 1800-tallet, som er kjennetegnet ved realisme, psykologisk analyse, brede miljøskildringer, sosiale perspektiver og etisk engasjement. Hennes kunstneriske program var å gi en nøktern, usentimental skildring av “virkeligheten som den er”, både slik den fortoner seg på det ytre plan gjennom sansenes erfaring og slik den oppleves i det enkelte menneskes sinn. Men hun er dristigere i sin virkelighetsskildring enn de fleste av sine forgjengere. Hun viser et bilde av mennesket i dets totalitet av lidenskaper – elskov, hat og begjær – og lengsel etter forsoning, sannhet og erkjennelse.

Sigrid Undset er den kristne realist fremfor noen annen norsk dikter, hevder A. H. Winsnes i sin Undset-biografi. I kraft av sin kristne tro av katolsk konfesjon “lærte hun å se alle menneskelige livsforhold ikke isolert og abstrakt, men samlet, se sine personer ikke bare i relasjon til hverdagen og den tid eller det samfund de lever i, men også som skapninger i forhold til Skaperen og behandle dette motiv – som hun selv sier – som en likeså realistisk jordisk realitet som erotisk drift og lengselen efter jordisk lykke”.

Undset ble født i sin mors hjemby Kalundborg og vokste opp i Kristiania som den eldste av tre søstre. Hun var meget nært knyttet til sin far og hans virke som arkeolog, og så langt hun kunne følge ham, trakk han henne inn i sitt arbeid. Hun ble også preget av farens vitenskapelige innstilling og anla tidlig en grunnleggende skeptisk holdning til naiv vitenskaps- og fremskrittstro og alle slags populær meninger. Hun skildret dette forholdet i erindringsboken Elleve aar (1934). Bokens tittel markerer hennes alder da faren døde; det var et tap som satte dype spor.

Gjennom faren ble hun ført inn i eddadiktningen og de islandske sagaer. Møtet med Njåls saga beskrev hun senere som et vendepunkt i livet. Her fant hun det hun kalte grunnelementene i menneskelivet, og som hun først og fremst så som den stadig tilbakevendende konflikt mellom et menneskes samvittighet og omgivelsenes moralbud. Det er skildringene av kjærligheten, en konflikt som har klart gjennomslag i hennes eget forfatterskap, ikke minst i forhold til kjærlighetens ytringer. Gjennom sin danske mor og ferieopphold i Danmark ble hun tidlig fortrolig med dansk litteratur, kultur og historie. En skjellsettende litterær opplevelse var Grundtvigs utgave av Danmarks gamle folkeviser – “den deiligste lyrik jeg ved, og den friskeste, mest gjennemførte karaktertegning, der findes”. Moren forærte henne Georg Brandes' bok om Shakespeare, og dette verket inspirerte henne til livslange studier i engelsk litteratur, særlig middelalderens og renesssansens, de engelske romantikere og de kvinnelige “early Victorians”.

Undset tok middelskoleeksamen ved Ragna Nielsens radikale fellesskole i Kristiania, men avslo et tilbud om friplass i gymnaset. I stedet tok hun handelskoleeksamen og fikk 1899 en kontorstilling i ingeniørfirmaet Chr. Wisbech. Hun ble i stillingen i 10 år, og med inntektene forsørget hun moren og søstrene. Ved siden av arbeidet dyrket hun sine historiske og kunstneriske interesser og øvde seg i tegning og maling; hun hadde en tid planer om å bli malerinne.

Med hennes forankring i saga og folkeviser er det ikke forbausende at det første litterære forsøket ble en historisk roman fra nordisk høymiddelalder. Den ble refusert av forleggeren Peter Nansen på Gyldendals forlag i København, som bad henne prøve seg med noe moderne. Undset svarte med dagboks- og ekteskapsromanen Fru Marta Oulie. Boken ble 1907 antatt på Aschehoug forlag, som siden utgav hele Undsets produksjon. Med denne romanen signaliserte Undset det tema som skulle bli hennes hovedtema: kjærligheten mellom mann og kvinne og dens karakter av livsbestemmende realitet. I debutromanen skildret hun kjærlighetens skrantende kår i den moderne tid. Romanen ble oppfattet som dristig og moderne, og Undset ble straks et navn i norsk litteratur.

I novellesamlingen Den lykkelige alder (1908) skildret hun – igjen med provoserende realisme – den moderne ungdoms rotløse liv i Kristiania. Med den bloddryppende kjærlighetsromanen Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909) vendte hun tilbake til middelalderen. Verket er av ettertiden blitt betraktet som en sagapastisj. Undsets hensikt var imidlertid ikke å kopiere eldre stil, men å skildre de menneskelige følelser “som er til alle tider”. Hun understreket at hun bygde på moderne menneskers erfaringer, og at man egentlig bare kan “skrive romaner fra sin samtid”.

1909 fikk Undset et reisestipend og oppholdt seg en tid i Roma, hvor hun traff sin fremtidige ektemann. Anders Svarstad var gift og hadde tre barn, og forholdet måtte lenge holdes hemmelig. Juni 1912 ble de viet ved konsulatet i Antwerpen. Ekteparet bodde først i London, dernest i Roma. 1913, da sønnen Anders var født, reiste de til Norge og bosatte seg i Kristiania og omegn. 1915 fikk de datteren Maren Charlotte.

Kunstnerlivet i Roma gav stoff til samtidsromanen Jenny (1911), som ble Undsets egentlige gjennombrudd som dikter. Romanen skildrer en moderne kvinnes undergang som følge av erotiske feiltrinn, og med sine – etter tidens mål – pinlig nærgående skildringer av kvinnelig seksualitet ble den en litterær skandale. Undset fremførte i denne romanen et korrektiv til samtidens idylliserende oppfatning av seksualiteten, det hun kalte kjærlighetens “ufarliggjøring”. Kritikken var imidlertid i villrede om forfatterens intensjon og utbad seg hennes svar. Undset avstod fra fortolkende kommentar, men gav generelt uttrykk for at hun ville stille modernitetens idealer om frihet og individualisme på prøve.

I novellesamlingen Fattige skjæbner (1912) viser hun frihetsmedaljens bakside. De fattige skjebnene er ressurssvake personer som det moderne arbeidsliv har overflødiggjort. Flere av novellene handler om den selvforsørgende og lite tiltrekkende kvinnes ensomhet. Dette var et tabubelagt tema i en tid som hyllet kvinnens likestilling med mannen og samtidig hengav seg til sentimental dyrkelse av moderskapet. Knut Hamsun var en av dem som stod for en sentimentalisering av kvinnen som mor, og med ham kom Undset 1915 i en heftig diskusjon.

I motsetning til Hamsun så Undset forholdet mellom foreldre og barn som mer enn et “naturforhold”: Foreldrenes viktigste oppgave er å leve slik at de fortjener sine barns respekt. I ekteskapsromanen Vaaren (1914) understreker hun menneskets behov for rotfeste og tilhørighet til familie og slekt og legger vekt på etiske verdier som plikt, ansvar og trofasthet. Romanen henger nøye sammen med essayet Det fjerde bud fra samme år. Mot dem som i fremskrittets navn vil fristille individene og gjøre dem uavhengige av tradisjon og hjemstavn, hevder Undset at all kultur har sin rot i kjærligheten til hjemmet. I mødrenes neglisjering av oppgavene i hjemmet ser hun begynnelsen på kulturens forfall.

Som hustru og mor til to barn (og stemor til tre), skrev Undset en rekke artikler og innlegg som gjorde henne upopulær i kvinnesakskretser. 1919 utgav hun dem under tittelen Et kvindesynspunkt. Hun betraktet ikke kvinnebevegelsen som en frigjørende bevegelse, men som en nødvendig tilpasning til kapitalismens økonomiske system. I forherligelsen av likestillingen fant hun servile forsøk fra kvinnenes side på å tilpasse seg et “mannfolksyn”. En stor fare så hun derfor i de ideologiske og økonomiske hindringer som ble lagt i veien for familielivet, og hun reagerte skarpt mot alle forsøk på statlig maktovertakelse på privatlivets område under henvising til vitenskapelig ekspertise. Om dette kom hun i strid med bl.a. den kjente kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller. Undset uttalte seg arrogant og drastisk, men – som professor Ellisiv Steen skriver – hennes synspunkter er dypest sett båret av varme, omsorg og urolig bekymring for menneskehetens vilkår i en opprevet og forvirret tid. Denne omsorgen preger novellesamlingene Splinten av troldspeilet (1917) og De kloge jomfruer (1918). Alle Undsets samtidsverk i denne perioden rommer en innebygd kritikk av de trekk ved samtidens kultur som undergraver menneskets behov for å tolke livet i et større perspektiv enn det borgerlige og materielle. Det var alltid middelalderen som fascinerte henne mest, og 1915 gjendiktet hun til norsk Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord etter Malorys Morte d'Arthur fra 1458.

1919 flyttet Undset med sine to barn til Lillehammer, underveis med det tredje. Hun kjøpte en eiendom hun kalte Bjerkebæk. Svarstad ble igjen i Kristiania. Ekteskapet hadde skrantet i flere år. I forbindelse med sin konversjon til den katolske kirke tok Undset 1924 ut separasjon, og 1927 var skilsmissen lovformelig ordnet.

Etter å ha installert seg på Lillehammer vendte hun tilbake til middelalderen med voldsom energi. 1920 kom Kransen, første bind av trilogien Kristin Lavransdatter. Drevet av en uavbrutt strømmende inspirasjon kom i tett rekkefølge Husfrue (1921) og Korset (1923). Kristin Lavransdatter ble fra første stund en voldsom salgssuksess. Kritikken var enig om at her hadde suveren beherskelse av kulturhistorisk kunnskap, psykologisk innsikt og poetisk begavelse inngått en sjeldent lykkelig forening. Romanen ble oversatt til en lang rekke språk, og Undset ble 1922 foreslått til Nobelprisen. Dernest fulgte tobindsromanen Olav Audunssøn i Hestviken og Olav Audunssøn og hans børn. Med dette hadde Undset levert et historisk forfatterskap som manglet sidestykke i nyere litteratur, nasjonalt og internasjonalt. Ellisiv Steen oppsummerer denne diktningen slik: “I tids- og miljøskildringen maktet Undset med sin visjonære fantasi å smelte inn i personenes liv alle sine presise kunnskaper om middelalderens tanke og tro, sed og skikk, gjenstandskultur og kirkekunst. Naturskildringer, historiske hendelser og kulturhistoriske detaljer glir sammen i fiksjonen i en virkelighetsillusjon uten brist.”

Trilogien om Kristin Lavransdatter foregår på begynnelsen av 1300-tallet; Olav Audunssøns liv er lagt et slektsledd lenger tilbake. Kristin Lavransdatter er en klassisk kjærlighetsroman. Kjærligheten mellom Kristin og Erlend skildres i ridderdiktningens ånd: en makt som lenker de elskende sammen for evig tid, til tross for alle de hindringer som legges i veien for dem og alle de lovbrudd de tvinges til. Men verket er også en dyptloddende psykologisk ekteskapsroman og en religiøs roman, hvor det som skjer på det jordiske plan, skrives inn i et drama mellom jord og himmel, tid og evighet.

Det sjelelige tema får en mer dominerende plass i tobindsromanen om Olav Audunssøn. Mens Kristin Lavransdatter står i folkevisens og ridderdiktningens tegn, ligger den andre middelalderromanen tettere opp til ættesagaen med dens vektlegging av slekt og blodsbånd. Når Undset valgte en slik ramme, var det for å anskueliggjøre kampen i Olavs sinn mellom hedensk ære og kristen ydmykhet, en kamp han tilsynelatende taper. Romanen har en intrikat oppbygning og er tynget av lange og borende tankemonologer, og kritikere og forskere har ofte stilt seg uforstående til dette verket. Først 1994 viste professor Anne-Lisa Amadou i en klargjørende analyse hvordan romanens komposisjon bærer frem en særegen katolsk tematikk, som er knyttet til den katolske forestillingen om de helliges samfunn og den stedfortredende lidelse.

Undset fremstod fra midten av 1920-årene som en stridbar og lærd katolsk debattant. Mellomkrigstiden var preget av sterke konfesjonelle motsetninger, og for Undset var det maktpåliggende å drive det hun kalte katolsk propaganda. Hun stilte sine formidable polemiske evner i den katolske kirkes tjeneste og kom opp i langvarige strider med lutherske prester og biskoper. Hennes apologetikk var inspirert av samtidige katolske forfattere i Europa, særlig engelskmennene G. K. Chesterton og R. H. Benson, hvis bøker hun oversatte til norsk.

1929 og 1930 utgav hun dobbeltromanen Gymnadenia og Den brændende busk, om en ung manns vei til den katolske kirke. Hun tar her hele tidsrommet 1900–1930 opp til ny vurdering og skildrer det med vekt på spenningsforholdet mellom hovedpersonens moderne individualisme og lengselen etter en objektiv autoritet. I kvinne- og ekteskapsromanene Ida Elisabeth (1932) og Den trofaste hustru (1936) gjør en antinazistisk tendens seg tydelig gjeldende. Den er rettet mot samtidens avkristnede menneskesyn og forakt for menneskeverdet. Her er de katolske synsmåtene bare indirekte til stede, som underforsått budskap eller moral og formidlet gjennom handlingsmønster, billedbruk og litterære allusjoner.

Da Hitler tok makten 1933, ble Undsets skrifter forbudt i Tyskland. Der hadde hun offentliggjort en rekke artikler for å motvirke raseteoriene. Hun angrep den sosialhygieniske tenkemåten som stod sterkt i Tyskland, og som hadde vært en torn i øyet på Undset siden hennes debatter med Hamsun mange år tidligere. 1935 kom hun igjen i strid med ham. Hamsun hadde offentlig hånt ideen om å gi Nobels fredspris til den tyske pasifisten Carl von Ossietzky, som satt i nazistenes konsentrasjonsleir. Hamsuns utspill førte til at Den norske Forfatterforening med Undset i spissen sendte ut et protestskriv. Undset var et høyt respektert medlem av forfatterforeningen. Hun ble medlem 1907, var medlem av Det litterære råd i flere perioder fra 1914, rådets leder 1933–35 og foreningens formann 1936–40. Arbeidet i forfatterforeningen var alltid viktig for henne. Der la hun av seg sitt mutte og utilnærmelige vesen, og der følte hun seg hjemme – ifølge muntre anekdoter – til langt ut i de små timer.

Under vinterkrigen i Finland 1930–40 hadde Sigrid Undset midlertidig tatt til seg tre små finske barn for å skåne dem for krigens redsler. Da tyskerne angrep Norge i april 1940, befant Undset seg i Oslo. Etter et kort opphold hjemme på Lillehammer, bl.a. for å få de finske barna i sikkerhet hos venner, ble hun overtalt til å forlate byen for at hun ikke skulle falle i de fremrykkende tyskernes hender. Hun flyktet via Molde og Mo i Rana til Sverige, sammen med bl.a. arbeiderpartipolitikeren Olav Scheflo, og kom i mai til Stockholm, hvor hun fikk nyheten om at sønnen Anders var falt i kamp med tyskerne i Gausdal. Kort tid etter kom den andre sønnen, Hans, seg over til Sverige og sammen reiste de sommeren 1940 via Sovjetunionen og Japan til USA, der Sigrid Undset slo seg ned i New York-bydelen Brooklyn. Hun skildret flukten fra Norge i boken Return to the future 1942.

Under krigen oppfattet hun seg som en informasjonssoldat for Norge og de allierte. Hennes kamp mot det tyske tyranni var intens og glødende. Hun engasjerte seg også for jødenes sak i komiteen Emergency Conference. Hun holdt mange taler og skrev tallrike artikler, men det ble liten tid til egen diktning. 1939 hadde hun utgitt en historisk roman lagt til 1700-tallet, Madame Dorthea. Den var tenkt som første del av et flerbindsverk. Men hun maktet ikke å gå videre med det. Bare ett større verk er fra krigsårene, biografien om den hellige Caterina av Siena, utgitt posthumt 1951.

Da Undset kom hjem til Norge 1945, var hun svekket av overanstrengelse og dårlig helse. For sin innsats under krigen mottok hun storkorset av St. Olavs Orden. Sigrid Undset døde av nyresvikt på fylkessykehuset i Lillehammer 10. juni 1949.

Sigrid Undsets diktning har vist stor slitestyrke, hjemme og ute. I de senere år har interessen i utlandet vært størst i USA, Russland og Øst-Europa, hvor det produseres nye oversettelser og forskningsarbeider. I Norge er Undset stadig blant de mest leste forfattere, og bøkene hennes inngår i skolens og universitetenes undervisning. Forfatterskapet holdes også i hevd gjennom fjernsyn, film, teater, festivaler og nye biografier. I nordisk litteraturforskning var interessen for Undsets middelalderromaner størst til ut i 1960-årene. I 1970- og 1980-årene inspirerte kvinnebevegelsen til kritiske studier i Undsets samtidsromaner og konservative kvinnesyn. Dertil er de religiøse dimensjoner i forfatterskapet blitt behandlet i vektige arbeider av teologer og kirkehistorikere. Samlet viser forskningen at Undset er vanskelig å plassere. Med sin katolisisme og realisme faller hun utenfor både den nasjonalliberale, den feministiske og den modernistiske litterære kanon, som alle har hedersplasser i norsk litteraturhistorie. I de siste tiår er imidlertid Undsets særegne konservatisme blitt studert i lys av aktuell modernitetskritikk, og både norske og utenlandske forskere har gitt nye og viktige innsikter i verkenes estetiske kvaliteter og poetiske rikdom.

Undsets hjem Bjerkebæk på Lillehammer gikk i arv først til hennes svigerdatter og deretter til dennes nieser, som solgte eiendommen til Staten. Våningshuset ble fredet 1983. Eiendommen sorterer nå under Kulturdepartementet og administreres av De Sandvigske Samlinger på Maihaugen. Registrering av inventaret og en omfattende restaurering av bygningsmassen ble påbegynt 1997, og når denne er avsluttet, skal eiendommen åpnes som museum.

Sigrid Undset (20 May 1882 – 10 June 1949) was a Norwegian novelist who was awarded the Nobel Prize for Literature in 1928.[2]

Undset was born in Kalundborg, Denmark, but her family moved to Norway when she was two years old. In 1924, she converted to Catholicism. She fled Norway for the United States in 1940 because of her opposition to Nazi Germany and the German invasion and occupation of Norway, but returned after World War II ended in 1945.

Her best-known work is Kristin Lavransdatter, a trilogy about life in Scandinavia in the Middle Ages, portrayed through the experiences of a woman from birth until death. Its three volumes were published between 1920 and 1922.

Early life[edit]

Sigrid Undset was born on 20 May 1882 in the small town of Kalundborg, Denmark, at the childhood home of her mother, Charlotte Undset (1855–1939, née Anna Maria Charlotte Gyth). Undset was the eldest of three daughters. She and her family moved to Norway when she was two.

She grew up in the Norwegian capital, Oslo (or Kristiania, as it was known until 1925). When she was only 11 years old, her father, the Norwegian archaeologist Ingvald Martin Undset (1853–1893), died at the age of 40 after a long illness.[3]

The family's economic situation meant that Undset had to give up hope of a university education and after a one-year secretarial course she obtained work at the age of 16 as a secretary with an engineering company in Kristiania, a post she was to hold for 10 years.[citation needed]

She joined the Norwegian Authors' Union in 1907 and from 1933 through 1935 headed its Literary Council, eventually serving as the union's chairman from 1936 until 1940.[citation needed]

Writer[edit]

While employed at office work, Undset wrote and studied. She was 16 years old when she made her first attempt at writing a novel set in the Nordic Middle Ages. The manuscript, a historical novel set in medieval Denmark, was ready by the time she was 22. It was turned down by the publishing house.

Nonetheless, two years later, she completed another manuscript, much less voluminous than the first at only 80 pages. She had put aside the Middle Ages and had instead produced a realistic description of a woman with a middle-class background in contemporary Kristiania. This book was also refused by the publishers at first but it was subsequently accepted. The title was Fru Marta Oulie, and the opening sentence (the words of the book's main character) scandalised readers: "I have been unfaithful to my husband".

Thus, at the age of 25, Undset made her literary debut with a short realistic novel on adultery, set against a contemporary background. It created a stir, and she found herself ranked as a promising young author in Norway. During the years up to 1919, Undset published a number of novels set in contemporary Kristiania. Her contemporary novels of the period 1907–1918 are about the city and its inhabitants. They are stories of working people, of trivial family destinies, of the relationship between parents and children. Her main subjects are women and their love. Or, as she herself put it—in her typically curt and ironic manner—"the immoral kind" (of love).

This realistic period culminated in the novels Jenny (1911) and Vaaren (Spring) (1914). The first is about a woman painter who, as a result of romantic crises, believes that she is wasting her life, and, in the end, commits suicide. The other tells of a woman who succeeds in saving both herself and her love from a serious matrimonial crisis, finally creating a secure family. These books placed Undset apart from the incipient women's emancipation movement in Europe.

Undset's books sold well from the start, and, after the publication of her third book, she left her office job and prepared to live on her income as a writer. Having been granted a writer's scholarship, she set out on a lengthy journey in Europe. After short stops in Denmark and Germany, she continued to Italy, arriving in Rome in December 1909, where she remained for nine months. Undset's parents had had a close relationship with Rome, and, during her stay there, she followed in their footsteps. The encounter with Southern Europe meant a great deal to her; she made friends within the circle of Scandinavian artists and writers in Rome.

Marriage and children[edit]

In Rome, Undset met Anders Castus Svarstad, a Norwegian painter, whom she married almost three years later. She was 30; Svarstad was nine years older, married, and had a wife and three children in Norway. It was nearly three years before Svarstad got his divorce from his first wife.

Undset and Svarstad were married in 1912 and went to stay in London for six months. From London, they returned to Rome, where their first child was born in January 1913. A boy, he was named after his father. In the years up to 1919, she had another child, and the household also took in Svarstad's three children from his first marriage. These were difficult years: her second child, a girl, was mentally handicapped, as was one of Svarstad's sons.

She continued writing, finishing her last realistic novels and collections of short stories. She also entered the public debate on topical themes: women's emancipation and other ethical and moral issues. She had considerable polemical gifts, and was critical of emancipation as it was developing, and of the moral and ethical decline she felt was threatening in the wake of the First World War.

In 1919, she moved to Lillehammer, a small town in the Gudbrand Valley in southeast Norway, taking her two children with her. She was then expecting her third child. The intention was that she should take a rest at Lillehammer and move back to Kristiania as soon as Svarstad had their new house in order. However, the marriage broke down and a divorce followed. In August 1919, she gave birth to her third child, at Lillehammer. She decided to make Lillehammer her home, and within two years, Bjerkebæk, a large house of traditional Norwegian timber architecture, was completed, along with a large fenced garden with views of the town and the villages around. Here she was able to retreat and concentrate on her writing.[4]

Kristin Lavransdatter[edit]

After the birth of her third child, and with a secure roof over her head, she started on a major project: Kristin Lavransdatter. She was at home in the subject matter, having written a short novel at an earlier stage about a period in Norwegian history closer to the Pre-Christian era. She had also published a Norwegian retelling of the Arthurian legends. She had studied Old Norse manuscripts and Medieval chronicles and visited and examined Medieval churches and monasteries, both at home and abroad. She was now an authority on the period she was portraying and a very different person from the 22-year-old who had written her first novel about the Middle Ages. What had happened to her in the meantime has to do with more than history and literature; it has just as much to do with her development as a person. She had experienced love and passion. She had been in despair over a sick world in the throes of the bloodbath of the First World War. When she started on Kristin Lavransdatter in 1919, she knew what life was about.[citation needed]

It is life's mystery, as she knows it from her own experience, that she writes about in Kristin Lavransdatter. That is why these 1,400 pages, as well as the 1,200 on Olav Audunssøn, are timeless. All of her characters, however minor, are every bit as complex and multifaceted as characters in Shakespeare. In addition, Undset placed them in a time and place which similarly springs to life. It is the city of Oslo she knew so well, the Gudbrand Valley that she loved, and her father's Trøndelag region.

It was only after the end of her marriage that Undset grew mature enough to write her masterpiece. In the years between 1920 and 1927, she first published the three-volume Kristin, and then the 4-volume Olav (Audunssøn), swiftly translated into English as The Master of Hestviken. Simultaneously with this creative process, she was engaged in trying to find meaning in her own life, finding the answer in God.

Undset experimented with modernist tropes such as stream of consciousness in her novel, although the original English translation by Charles Archer excised many of these passages. In 1997, the first volume of Tiina Nunnally's new translation of the work won the PEN/Faulkner Award for Fiction in the category of translation. The names of each volume were translated by Archer as The Bridal Wreath, The Mistress of Husaby, and The Cross, and by Nunnally as The Wreath, The Wife, and The Cross.

Catholicism[edit]

Both Undset's parents were atheists and, although, in accord with the norm of the day, she and her two younger sisters were baptised and with their mother regularly attended the local Lutheran church, the milieu in which they were raised was a thoroughly secular one.[5] Undset spent much of her life as an agnostic, but marriage and the outbreak of the First World War were to change her attitudes. During those difficult years she experienced a crisis of faith, almost imperceptible at first, then increasingly strong. The crisis led her from clear agnostic skepticism, by way of painful uneasiness about the ethical decline of the age, towards Christianity.

In all her writing, one senses an observant eye for the mystery of life and for that which cannot be explained by reason or the human intellect. At the back of her sober, almost brutal realism, there is always an inkling of something unanswerable. At any rate, this crisis radically changed her views and ideology. Whereas she had once believed that man created God, she eventually came to believe that God created man.

However, she did not turn to the established Lutheran Church of Norway, where she had been nominally reared. She was received into the Catholic Church in November 1924, after thorough instruction from the Catholic priest in her local parish. She was 42 years old. She subsequently became a lay Dominican.

It is noteworthy that The Master of Hestviken, written immediately after Undset's conversion, takes place in a historical period when Norway was Catholic, that it has very religious themes of the main character's relations with God and his deep feeling of sin, and that the Medieval Catholic Church is presented in a favorable light, with virtually all clergy and monks in the series being positive characters.

In Norway, Undset's conversion to Catholicism was not only considered sensational; it was scandalous. It was also noted abroad, where her name was becoming known through the international success of Kristin Lavransdatter. At the time, there were very few practicing Catholics in Norway, which was an almost exclusively Lutheran country. Anti-Catholicism was widespread not only among the Lutheran clergy, but through large sections of the population.[citation needed] Likewise, there was just as much anti-Catholic scorn among the Norwegian intelligentsia,[citation needed] many of whom were adherents of socialism and communism.[citation needed] The attacks against her faith and character were quite vicious at times, with the result that Undset's literary gifts were aroused in response. For many years, she participated in the public debate, going out of her way to defend the Catholic Church. In response, she was swiftly dubbed "The Mistress of Bjerkebæk" and "The Catholic Lady".

Later life[edit]

At the end of this creative eruption, Undset entered calmer waters. After 1929, she completed a series of novels set in contemporary Oslo, with a strong Catholic element. She selected her themes from the small Catholic community in Norway. But here also, the main theme is love. She also published a number of weighty historical works which put the history of Norway into a sober perspective. In addition, she translated several Icelandic sagas into Modern Norwegian and published a number of literary essays, mainly on English literature, of which a long essay on the Brontë sisters, and one on D. H. Lawrence, are especially worth mentioning. These are not great literature, but they are strong and inspiring.

In 1934, she published Eleven Years Old, an autobiographical work. With a minimum of camouflage, it tells the story of her own childhood in Kristiania, of her home, rich in intellectual values and love, and of her sick father. It is one of the most fetching Norwegian books ever written about a little girl.

At the end of the 1930s, she commenced work on a new historical novel set in 18th century Scandinavia. Only the first volume, Madame Dorthea, was published, in 1939. The Second World War broke out that same year and proceeded to break her, both as a writer and as a woman. She never completed her new novel. When Joseph Stalin's invasion of Finland touched off the Winter War, Undset supported the Finnish war effort by donating her Nobel Prize on 25 January 1940.[6]

Exile[edit]

When Germany invaded Norway in April 1940, Undset was forced to flee. She had strongly criticised Hitler since the early 1930s, and, from an early date, her books were banned in Nazi Germany. She had no wish to become a target of the Gestapo and fled to neutral Sweden. Her eldest son, Second Lieutenant Anders Svarstad of the Norwegian Army, was killed in action at the age of 27, on 27 April 1940,[7][7] in an engagement with German troops at Segalstad Bridge in Gausdal.[8]

Undset's sick daughter had died shortly before the outbreak of the war. Bjerkebæk was requisitioned by the Wehrmacht, and used as officers' quarters throughout the Occupation of Norway.[citation needed]

In 1940, Undset and her younger son left neutral Sweden for the United States. There, she untiringly pleaded her occupied country's cause and that of Europe's Jews in writings, speeches and interviews. She lived in Brooklyn Heights, New York. She was active in St. Ansgar's Scandinavian Catholic League and wrote several articles for its bulletin.

Following the German execution of the Danish Lutheran pastor Kaj Munk on 4 January 1944, the Danish resistance newspaper De frie Danske printed condemning articles from influential Scandinavians, including Undset.[9]

Return to Norway and death[edit]

Undset returned to Norway after the liberation in 1945. She lived another four years but never published another word. Undset died at 67 in Lillehammer, Norway, where she had lived from 1919 through 1940. She was buried in the village of Mesnali, 15 kilometers east of Lillehammer, where also her daughter and the son who died in battle are remembered. The grave is recognizable by three black crosses.

Honors[edit]

  • Undset won the Nobel prize for literature in 1928, for which she was nominated by Helga Eng, member of the Norwegian Academy of Science and Letters.[10]
  • A crater on the planet Venus was named after Undset.
  • Undset was depicted on a Norwegian 500 kroner note and a two-kroner postage stamp from 1982. Neighboring Sweden put her on a stamp in 1998.
  • Bjerkebæk, Undset's home in Lillehammer, is now part of the Maihaugen museum. The farmhouse was listed[clarification needed] in 1983. Efforts to restore and furnish the houses as they were during the time of her occupancy were begun in 1997. New public buildings[clarification needed] were opened in May 2007.[11]
  • Undset is depicted on the tail fin of a Norwegian Air Shuttle Boeing 737-800, with the registration LN-NGY.[12]

Works[edit]

  • Gunnar's Daughter is a brief novel set in the Saga Age. This was Undset's first historical novel, published in 1909.
  • The Master of Hestviken series is of four volumes, published 1925-27, which are listed in order below. Depending on the edition, each volume may be printed by itself, or two volumes may be combined into one book. The latter tends to result from older printings.
  • Kristin Lavransdatter is a trilogy of three volumes. These are listed in order as well. Written during 1920–22. In 1995 the first volume was the basis for a commercial film, Kristin Lavransdatter, directed by Liv Ullmann.
  • Jenny was written in 1911. It is a story of a Norwegian painter who travels to Rome for inspiration. How things turn out, she had not anticipated.
  • The Unknown Sigrid Undset, a collection of Undset's early existentialist works, including Tiina Nunnally's new translation of Jenny was assembled by Tim Page for Steerforth Press and published in 2001.
  • Men, Women and Places, a collection of critical essays, including 'Blasphemy', 'D. H. Lawrence', 'The Strongest Power', and 'Glastonbury'. Tr. Arthur G Chater, Cassel & Co., London. 1939.
  • Happy Times in Norway, a memoir of her children's life in that country before the Nazi occupation, features a particularly moving and powerful preface about the simplicity and hardiness of Norway and its people, with a vow that it will return thus after the evil of Nazism is "swept clean." New York; Alfred A. Knopf. 1942. ISBN 978-0-313-21267-3
  • Saga of Saints, ISBN 0-8369-0959-3; ISBN 978-0-8369-0959-3. The coming of Christianity.--St. Sunniva and the Seljemen.--St. Olav, Norway's king to all eternity.--St. Hallvard.--St. Magnus, earl of the Orkney islands.--St. Eystein, archbishop of Nidaros.--St. Thorfinn, bishop of Hamar.--Father Karl Schilling, Barnabite. Chapter of this book also published as "A Priest From Norway, The Venerable Karl M. Schilling, CRSP" by the Barnabite Fathers through the North American Voice of Fatima, Youngstown NY, July 1976.
  • Ida Elisabeth, novel
  • Catherine of Siena, Novel. Sigrid Undset's Catherine of Siena is acclaimed as one of the best biographies of this well known, and amazing fourteenth-century saint. Undset based this factual work on primary sources, her own experiences living in Italy, and her profound understanding of the human heart. Catherine of Siena was a favorite of Undset, who was also a Third Order Dominican. This novel was republished by Ignatius Press in 2009.
  • Stages on the Road is a collection of saints' lives, with a foreword by Elizabeth Scalia, and published in 2012.
  • The Wild Orchid is a novel set in twentieth century Norway and published in 1931. The title is in reference to the garden of the main character's mother.
  • The Burning Bush is a continuation of the novel The Wild Orchid and published in 1932. It examines the conflicts arising in the main character's life after his conversion to Catholicism.

See also[edit]

References[edit]

Other sources[edit]

  • Inside the gate: Sigrid Undset's Life at Bjerkebæk by Nan Bentzen Skille, translated by Tiina Nunnally. ISBN 978-82-03-19447-4
  • Amdam, Per (1975). "En ny realisme. Historie og samtid". In Beyer, Edvard. Norges Litteraturhistorie (in Norwegian). 4. Oslo: Cappelen. pp. 412–439. 
  • Krane, Borgnild (1970). Sigrid Undset. Liv og meninger (in Norwegian). 
  • Bayerschmidt, Carl F. 1970. Sigrid Undset. (Twayne's world authors series 107.) New York: Twayne Publishers.

External links[edit]

Undset at work at Bjerkebæk
Bjerkebæk, Undset's home, now part of Maihaugen museum
  1. ^ abcd"Fødte Kvindekøn". Kirkebog. 1880–1892 (in Danish). Vor Frue Sogn (Kalundborg). 1882. p. 166.  
  2. ^Bliksrud, Liv (28 September 2014). "Sigrid Undset". Nbl.snl.no. Retrieved 11 November 2017. 
  3. ^Solberg, Bergljot (28 September 2014). "Ingvald Undset". Nbl.snl.no. Retrieved 11 November 2017. 
  4. ^"Bjerkebæk". Snl.no. 28 September 2014. Retrieved 11 November 2017 – via Store norske leksikon. 
  5. ^Sparrow, Stephen (2003). "Sigrid Undset: Catholic Viking"
  6. ^The Winter War 1939—1940 The Finnish Defence Forces, 1999.
  7. ^ abVoksø, Per (1994). Krigens Dagbok – Norge 1940–1945 (in Norwegian). Oslo: Forlaget Det Beste. p. 33. ISBN 82-7010-245-8. 
  8. ^Ording, Arne; Johnson, Gudrun; Garder, Johan (1951). Våre falne 1939–1945 (in Norwegian). 4. Oslo: Norwegian government. pp. 272–273. 
  9. ^"KAJ MUNK IN MEMORIAM". De frie Danske (in Danish). January 1944. p. 6. Retrieved 18 November 2014.  
  10. ^"Nomination Database". Nobelprize.org. Retrieved 11 November 2017. 
  11. ^"Sigrid Undset's home Bjerkebæk (Maihaugen)". Maihaugen.no. Archived from the original on 30 July 2015. Retrieved 11 November 2017. 
  12. ^"LN-NGY | Boeing 737-8JP | Norwegian | JetPhotos". JetPhotos. Retrieved 2017-08-15.